Et slags kjærlighetsbrev til tiden da magasiner, fanziner og publikasjoner var det internett er i dag – og andre digresjoner.
Da jeg var 12 år og akkurat hadde begynt å skate, overhørte jeg noen eldre skatere prate om at de solgte bladet Thrasher Magazine på Narvesen på rutebilstasjonen i Kristiansand. Jeg husker det var en lørdag formiddag i april. I det øyeblikket jeg kom inn i kiosken ble jeg overveldet av synet som møtte meg. Jeg følte at enhver hobby og subkultur – også de jeg ikke visste eksisterte – hadde sine egne forum i magasinene i disse hyllene. Det var ikke så enkelt som i dag, når kids kan ligge i senga si og få servert info om alt de interesserer seg for via noen Google-søk, uten å ta på seg buksene engang. Før måtte du kultivere dine egne interesser og aktivt oppsøke det du brydde deg om.
Magasiner har formet mine interesser og valg i livet.
Den gangen på Narvesen kjøpte jeg to blader for ukelønna mi: Thrasher og Big Brother. Hjemme dro jeg frem en ordbok for å forstå engelsken og all slangen. Deretter lå jeg resten av helgen og leste alle artiklene flere ganger, før jeg på mandagen rev ut alle sidene av bladet og tapetserte veggene på rommet mitt med dem. Jeg tror fortsatt at jeg lærte mer engelsk på denne ene helgen enn i løpet av flere års skolegang. På grunn av manglende økonomi kunne jeg ikke kjøpe alle bladene jeg ville lese. Derfor rullerte jeg mellom å besøke de fire Narvesen-kioskene som var i Kristiansand. Jeg unngikk likevel ikke å irritere de ansatte, og har nok en uoffisiell norgesrekord i å bli kastet ut av Narvesen for å lese blader uten å betale.
Magasiner har formet mine interesser og valg i livet. Gjennom en lang reise i magasinenes verden har jeg blitt eksponert for fantastiske fotografier, noe som gjorde at jeg fra veldig tidlig av ville bli fotograf. Senere – på grunn av opplevelsen av illustrasjoner, tegninger og gjengivelser av malerier – fant jeg ut at jeg ville bli kunstner. Da jeg vokste opp i Kristiansand på 90-tallet, var det ikke en overflod av kulturelle og visuelle inntrykk. Men jeg leste om forfattere, musikere og kunstnere som jeg så opp til, leste om deres arbeidsmetoder og teknikker, mens jeg drømte om den store verden og om å en dag flytte fra hjembyen min.
Hva er trykte magasiners fremtid nå når internett er tilgjengelig over alt? For at noen skal kjøpe og eie noe i fysisk format i dag, må det være noe ekstra, noe vakkert og tidløst. Det må være en grunn til at en skal ville ta vare på disse bunkene av sammenheftede ark, noe som gjør at du får lyst til å samle på dem, fortsette å lese og kikke i dem gang på gang. Magasiners fremtid er i å redefinere seg selv, dyrke sin egenart og være eksperimentelle, den er i å gi folk lyst til å klippe ut et bilde for å henge det på veggen, i å få dem til å gidde å drasse det med seg i neste flyttelass, for så å ta det opp en gang i fremtiden når du må på do og er tom for strøm på mobilen.
At noen kjøper Artforum i 2017 er for meg uforståelig.
Jeg mener at det tradisjonelle kunstmagasinet kan få lov til å dø i fred. At noen kjøper Artforum i 2017 er for meg uforståelig. Et magasin som fremstår som en telefonkatalog av annonser for utstillinger som ofte er ferdige i det hjernen registrerer informasjonen, er et godt eksempel på noe som ikke er verdt å kappe ned trær for. Det er selvsagt noen gode artikler innimellom, men oftest er dette stoff som like gjerne kunne blitt publisert på redaksjonens nettside, på en blogg eller en annen type digital plattform.
Jeg er overbevist om at internett er det best tenkelige medium for kunstanmeldelser og bilder av utstillinger. Vlogging er en svært god måte å dokumentere kunst på. Man får et inntrykk av utstillingenes fysiske rammer, men også av flyt og samspill mellom arbeider, på en måte som ikke har vært like tilgjengelig før. Vloggingen gjør meg også bevisst på svakheter ved tjenester som Instagram. Måten kunst fremstilles på der, minner om hvordan livsstilsbloggere avbilder seg selv: alltid fra sin beste side, med bilder som er redigert og stylet til det ugjenkjennelige. Det har skjedd mange ganger at jeg besøker utstillinger som jeg har sett på nett i forkant, hvorpå jeg blir skuffet over å se arbeidene fysisk. Det ser ofte mer spennende ut på et 4x4cm bilde på telefonen. Reality bites! But at least it´s honest! Med vlogging kan man vise et større spekter av arbeider samtidig som man kan komme med kritikk og analyse underveis. Et potensielt perfekt medium for fremtidig utvikling av kunstkritikk.
Samtidig liker jeg best å lese lengre tekster om kunst i fysisk format. Jeg fokuserer best når jeg kan koble av, uten å kultivere uvanen med å hvert 20. minutt sjekke Instagram eller Facebook. Jeg tror det alltid vil være behov for det fysiske format som et supplement til den evige digitale strømmen.
De trykte magasinenes storhetstid som identifikasjonsmarkører og premissleverandører er over. Med alt som har skjedd med internettets utvikling, skal det godt gjøres å representere en kultur eller sjanger mellom to permer. Internett har tatt subkulturer og miljøer innenfor mote, kunst og musikk, og puttet dem inn i en tørketrommel hvor ting sameksisterer på nye måter. «Alt» av informasjon er tilgjengelig til enhver tid. Informasjon er gratis og distribueres fritt! Menneskets historie ligger dermed klar til å bli dekonstruert og satt sammen på nytt, og det hele kan fritt distribueres til den vide verden via et par tastetrykk.
I en tid hvor fordypning i en spesifikk subkultur nesten virker nostalgisk og reaksjonært, er det spennende å tenke på hva fremtidige generasjoner som har vokst opp på nettet kommer til å skape. Ting er mye bedre nå en det noensinne har vært, dersom en klarer å skape noe selv og ikke bare konsumere popkulturen. Mulighetene og demokratiseringen som internett har ført med seg, er helt fantastisk. Kunstnere som holder til i periferien kan i dag potensielt nå ut til millioner. En 20 år gammel jente fra Sarajevo eller en 17 år gammel gutt fra Durban kan være premissleverandør, sette standard og skape trender. Definisjonsmakten er ikke lenger forbeholdt en elite fra de velkjente metropolene i verden.
Jeg har blitt bedt om å komme med en evaluering av Kunstjournalen B-post, en vurdering av om noe av innholdet fortsatt er relevant. En ting jeg synes har fungert veldig bra har vært det å velge spesifikke tema for hver utgave, for så å gå i dybden. Det er nå en tendens i flere magasiner å ta utgangspunkt i et tema og lage færre, men bedre og tykkere utgaver. B-post har også turt å utfordre sitt publikum gjennom tekster man trenger å lese flere ganger for å forstå. Det er et kompliment!
B-post tar temperaturen på samtidskunsten mellom 2006 og 2015
B-post tar temperaturen på samtidskunsten mellom 2006 og 2015 med sine valg av tema, og oppsummerer mye av kunstdiskursen i perioden, fra relasjonell estetikk og ny-konseptualisme til gjenkomsten av den materialbaserte kunsten. Mange av temaene er samtidig evig aktuelle, og noen av artiklene fremstår skremmende relevante. Da tenker jeg spesielt på en rekke gode artikler om kunst i offentlig rom; diskusjonen om hva det offentlige rom kan eller skal inneholde, kritikk av street-art som i stor grad undervurderer sitt publikum med en forenkling av det kunstneriske uttrykket, privat finansiering av kunst og det som her kalles for "filantropiens tiår", altså den private økonomiens inntog i kunst-Norge. Med den sittende regjeringen er dette mer aktuelt en noensinne.
Magasinets design og formgivning fremstår tidløs og ren uten å være for prangende. Den diskrete designen supplerer det redaksjonelle innholdet slik at det er tekstene som står i fokus. Jeg savner likevel kunst på forsiden av magasinet. Det er lett å blande de forskjellige utgavene. Ved første øyekast fremsto B-post for meg som litt traust, i kampen om oppmerksomhet i bladhyllene på det gamle KHiB-biblioteket i Vaskerelven, hvor jeg leste det for første gang. En god forside er viktigere enn man tror. Men når jeg først åpner B-post og begynner å lese, forsvinner dette førsteinntrykket og jeg leser magasinet på lik linje med andre samtidige tidsskrifter fra inn- og utland. Jeg registrerer dessuten en god kjønnsbalanse, både blant skribentene og kunstnerne det skrives om. Det at mange av bidragsyterne er bergensbaserte er positivt, og gjør at innholdet supplerer de nasjonale kunstmagasinene jeg ofte har oppfattet som veldig Oslo-sentrerte. Det nesten totale fraværet av reklame er også utrolig befriende.
B-post har en fin balanse av artikler og visuelle bidrag. Ideen med å inkludere kunstnerisk arbeid syntes jeg er veldig god, men den kunne også turt å være enda mer eksperimentell i sin form. For eksempel ved å invitere kunstnere til å skape såkalte editions og trykk, som leseren kan samle på som selvstendige kunstverk – noe blant annet det tyske Kunstforum gjør med anerkjente kunstnere. Hvis man utviklet ideen om å invitere kunstnere til å skape nye verk spesifikt for magasinformatet, ville det også vært med på å gjøre det mer attraktivt å kjøpe magasinet.
Hva kan fylle tomrommet etter B-post? Mitt svar er en nettbasert kunstblogg med anmeldelser, foto fra utstillinger, intervjuer, tekster og liknende, hvorfra det beste innholdet også samles i en fysisk publikasjon, som en slags årbok som kan leses av fremtidige interesserte. Det vil som sagt alltid finnes plass for fysiske publikasjoner. Det å tro noe annet syntes jeg er litt naivt og en smule etnosentrisk. Jeg leser fortsatt magasiner, men jeg kjøper veldig få, fordi det er lite som appellerer til mer enn én lesning. Da sparer jeg heller pengene og kjøper en bok. På samme tid er jeg alltid takknemlig for en god kiosk. Mellom alle krimbøkene er det flest blader om interiør, sladder, sport og bodybuilding, men av og til finner man noe som er verdt å lese.
Denne teksten er en bearbeidet versjon av et innlegg som ble holdt under Kunstjournalen B-posts faglige forum og gravøl på Hordaland Kunstsenter den 25. november 2017. Se også innleggene til Marit Kristine Flåtter, Audun Lindholm og Åse Løvgren.
