nr. 1_09: Feed Your Darlings

Jannecke Heien, Annette Kierulf, Sissel Lillebostad, ARNE RYGG, Bjørg Taranger (Redaktører)

Utgangspunktet for dette nummeret av Kunstjournalen B-post har vært utsagnet «Feed your darlings», som en omskrivning av «Kill your darlings». Vi har valgt ut kunstnere og tematikker som av mer eller mindre klare grunner engasjerer oss. «Feed your darlings» hentyder til overgivelse, hengivelse og begeistring - følelser som antyder mangel på distanse og analyse – og dermed en manglende kritisk posisjon. Som uformelighetens estetikk kan det også framstå som privat galskap, avstøtninger og aversjoner. Men i det sosiale rommet, når begeistringen skal synliggjøres og oversettes, trer den kritiske vurderingen inn. Og i kløften mellom attrå og analyse kan en slags forlegenhet dukke opp; en lett skamfølelse etter overgivelsen. Den samme følelsen kan ramme etter store kollektive hengivelser, som tribunefeber eller utblåsninger på massemøter eller rockekonserter. Vi har spurt oss hvordan valgene vi tar - mellom pasjonen i «Feed your darlings» og den smertefulle avstøtningen i «Kill your darlings» - berører den måten vi konstitueres som et jeg. Hvordan er forholdet mellom ettertanken og det umiddelbare i møte med kunst?

i

Erling Moestue Bugge ser på fellestrekk ved holdningen i Matthew Brannons og Matias Faldbakkens arbeider. Han viser hvordan en dystopisk innfallsvinkel kan gi ny mening og lede mot noe mer unikt menneskelig. Samtidig tydeliggjør han de helt ulike valgene de to gjør for kommunikasjon med betrakteren. Micol Assaëls installasjoner viser en interesse for det fysiske, faktiske møtet med verden. Heller enn å være representasjoner av kjente begreper, åpner arbeidene muligheter til å ane nye rom og mentale landskaper.

ii

«Fascinasjonen, eller den unike tiltrekningskraften enkelte kunstverk øver på en, skaper en brist i det man vet», hevder Kjetil Røed i sin artikkel i dette nummeret. God kunst kjennetegnes ved å overskride vår kunnskap, og dermed også vår evne til rasjonell vurdering. Kunst som engasjerer oss er med på å gjøre oss til den vi er. Den danner oss og blir en del av hvem vi er. Dermed blir det umulig å trå til side og bedømme kunst fra et nøytralt sted uavhengig av det som har dannet oss, uavhengig av hvem vi er. Videre hevder Røed at det som avgjør om et kunstverk er verdifullt, ikke primært er hvorvidt det oppfyller bestemte kvalitetskriterier, men hvilke konsekvenser det har, hva det gjør mulig, hva det gjør oss i stand til. Kunst som den Espen Sommer Eide og Kurt Johannessen presenterer blir felt der det vi vet kan bygges ut i det vi ikke vet.

iii

Ved dokumentasjon av faktiske forhold, gjennom egen handling og dypt følt engasjement, har tre mennesker – i tre ulike deler av verden – gått inn i situasjoner som sier noe om forfall, lidelse og behov i dagens samfunn. Maria Rosa Andreotti bruker kroppen som en viktig del av sin kunstneriske arbeidsprosess i et kontinuerlig forsøk på å redefinere stedet for menneskelighet i en politisk infisert verden. Hennes dokumentar fører oss ut i Buenos Aires gater i møte med Ramón. Stein-Gunnar Sommerset tar oss med gjennom Istanbuls gater der han lytter til lydene fra gamle trehus om natten for å gjenoppdage og gjenopprette historiens brudd. Der skaper han sin identitet Doris Bloom sier at den mest grunnleggende erfaring er den man får oppleve med egen kropp. Gjennom sin performance trosser hun både eget fysisk ubehag, kunstens krav til avstand og kulturens krav til disiplin. At kunsten innimellom kan tjene på å bryte med avstandskravet, på samme måte som kulturen ville tjene på å bryte med disiplinen, er hennes påstand. 

iv

Kartet er et dokument som i like stor grad skjuler som det informerer. Hos Eva Kun, Marcus Neustetter, Stephen Hobbs og Toril Johannessen er kartet et ledd i en kunstnerisk prosess. Det som undersøkes er kartets mulighet til å bære fakta, eller være en sann gjengivelse av verden. Men kartet er en skrøpelig fortelling om verden. Gjennom kartet kjenner vi terrenget fordi det viser koordinater og retning, men kartet binder også forståelsen av terrenget til et bilde med liten dybdeskarphet. Oppløsningen kan aldri bli stor nok og det kan aldri bli fleksibelt nok. Men kartet gir oss gåtefulle koordinater for en verden som rører seg konstant, det bretter ut topografi og relasjoner og framstiller verden som begripelige erfaringer. Kartet er også beretningen om entropi, sammenbrudd og fragmentering. Verden er magisk, hvisket en forsker til Toril Johannessen. Verden er også et sted vi kan gå oss vill med magiske kart.

v

Thomas Kilpper tar utgangspunkt i store konflikter som andre verdenskrig, Palestina-konflikten og den illegale immigrasjonen fra Afrika til Europa. Kilpper går løs på disse komplekse problemene med stort alvor og engasjement, samtidig som resultatet kan gi inntrykk av lekenhet. Hans arkitektoniske intervensjoner bryter skillet mellom kunstrommets ute og inne og involverer det offentlige rommet. Kilpper går inn i prosjekter med full dedikasjon og verkene viser en sterk og smittende energi. Når jeg leser Tora Visnes sin tekst «Historia om Ladrom», merker jeg etter hvert at teksten ikke er det den først gir seg ut for å være. Sjelden leser jeg tekster med en slik overdrivelseskraft og slike fascinerende vendinger. Visnes viser her hvorfor hun har valgt å kombinere billedkunst og en mer skjønnlitterær skrivepraksis. Denne teksten er et eksempel på hvordan disse to feltene går opp i hverandre, det visuelle og det litterære møtes og genererer et virkningsfullt tankeoppgjør hos leseren.

God lesning!

 

Kunstjournalen B-post nr. 1_09: Feed Your Darlings