Kunst til Regjeringsbygg 6 (R6)

Hilde Skjeggestad

Nå, høsten 2014, settes en slags strek for kunstprosjektet til Regjeringsbygg 6 (R6) etter mange års arbeid. Streken settes selv om ikke alt er som det skal være. Denne artikkelen tar sikte på å gi litt av bakgrunnen for kunstprosjektet i R6.

Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) sa nei til å ta i mot siste del av Vanessa Bairds monumentalverk til R6. Kunst i offentlige rom (KORO) svarte med å ville trekke ut hele verket, inkludert maleriene i presserommet i første etasje og i Landbruks- og matdepartementets (LMD) statsrådseksjon i fjerde. Saken fikk enorm oppmerksomhet i media med både nyhetsoppslag, lederartikler, kommentarer og debattinnlegg. Det var også oppslag i utenlandsk presse. Til slutt ble det inngått et forlik som innebar at maleriet som var tiltenkt HOD monteres midlertidig i Norsk kulturråds administrasjonslokaler, mens de to allerede monterte maleriene blir værende i R6. På sikt er planen å få samlet hele verket i ett bygg. Noen vil huske at det tilbake i 2010 også var motstand mot planene for uteprosjektet i R6. I det tilfellet ble saken løst, og prosjektet ble gjennomført som planlagt. Men hva handlet alt dette egentlig om? Denne artikkelen tar sikte på å gi litt av bakgrunnen for kunstprosjektet i R6. Hva slags type sted er Regjeringskvartalet? Og hva ligger til grunn for de valgene kunstutvalget gjorde?

Bakgrunn

Arbeidet med kunst til R6 startet opp i 2007. KORO var prosjekteier og oppdragsgiver, og prosjektet ble strukturert i tråd med retningslinjene for kunst til statlige bygg. Kunstutvalget, hvis mandat var å gjennomføre prosjektet, ble satt sammen på vanlig måte, med representant for byggherre, arkitekt, to brukere og to kunstkonsulenter – Ane Hjort Guttu og meg selv. Jeg var utvalgets leder. I tillegg har kunstutvalget gjennom hele perioden hatt en observatør fra Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon (DSS). Kunstbudsjettet var på 9 millioner kroner, inkl. administrative kostnader.

R6 inngår i det såkalte Regjeringskvartalet på Hammersborg i Oslo. Det er plassert på vestsiden av Akersgata, i randsonen av det sentrale kvartalet. Bygningen har hovedinngang fra Teatergata 9, på hjørnet mellom Munchsgate og Teatergata. En åpen plass foran bygget fungerer som en slags portal inn til regjeringskvartalet fra denne kanten av byen.

Terrorangrepet 22. juli 2011 medførte endringer i regjeringskvartalet slik vi har kjent det. Både R3, R4, Høyblokken og Y-blokken fikk omfattende skader, og har ikke vært i bruk som kontorbygg siden. R6 var på det tidspunktet ikke ferdigstilt, og fikk kun marginale skader. Men med angrepet ble situasjonen i Regjeringskvartalet forandret. Det som fremsto som et åpent og funksjonelt kontorkvartal, ble endret til et område synlig preget av vakthold og sikring. Selv om angrepet ikke direkte ødela for kunstprosjektene, ble bakteppet for lesningen av arbeidene endret.

Kunstutvalgets prioriteringer fra prosjektets start

Et kunstutvalgs oppgave er mer krevende enn mange er klar over: De skal initiere ny kunst av høyeste kvalitet for offentligheten, verk som blir vurdert i nåtid og fremtid. Og oppgaven skal løses på vegne av offentligheten.

Da vi startet vårt arbeid, var byggeprosjektet enda på et tidlig stadium. Vi hadde derfor tid til å «ile langsomt». De første møtene i prosjekter som dette, er viktige. Man skal bli kjent både med oppgaven og med hverandre. De ulike representantene har – og skal ha – ulike roller i utvalget, men det er utvalget som helhet som skal formulere sine mål og arbeide for best mulig resultat. Det krever mot og konstruktiv innsats fra alle. Det tar tid å finne ut hva som er riktige valg og hva som er viktige valg. Alle som har arbeidet med denne typen prosesser har nok kjent på frykten for en utvikling de ikke har kontroll over, eller for resultater de ikke er komfortable med. En god prosess avhenger av en høy grad av tillit. Alle må tåle usikkerheten det innebærer å ikke vite helt hvor det bærer, og alle bør kjenne seg (rimelig) trygge på at valgene som tas har vært gjenstand for ordentlig og kvalifisert behandling. Det må til for å ha håp om et godt resultat, men også for at arbeidet ikke skal klappe sammen i første vindkast, når motstand melder seg. Man må tro på det man gjør.

Kunstutvalget for R6 innledet sitt arbeid med en seminarrekke bestående av tre heldagsmøter: ett om kunst, ett om den institusjonelle konteksten, og ett om bygget og den fysiske konteksten. Noe av det viktigste for oss konsulenter var å få en god forståelse for hva slags sted regjeringskvartalet er; både som maktsentrum i den norske konstitusjonen, som arbeidsplass, og som historisk og fysisk sted. Vi var på befaring i de andre byggene og så på kunsten som allerede eksisterte i kvartalet. Selv om vi i det daglige kanskje ikke reflekterer over det, er de ulike regjeringsbygningene – og kunsten – produkt av sin tid og sin tids idealer, visjoner og/eller preferanser. Noen bygninger var mer radikale enn andre i sin samtid, men de avspeiler alle noe, slik også R6 vil gjøre det nå og i fremtiden. Kunstutvalget valgte å ha som utgangspunkt å vektlegge situeringen i vår egen tid. Et viktig mål for oss var at kunsten skulle få en selvstendig og markant rolle som kunst, og ikke være redskap for andre formål.

R6 er først og fremst et politisk sted, og arbeidet her påvirkes som alt annet av samfunnsmessige omveltninger. Av disse identifiserte vi globaliseringen som den mest markante i forhold til foregående byggetrinn. Politikken som utøves av regjeringen påvirkes av globale beslutningsprosesser, svingninger i verdensøkonomien, migrasjon, krig og konflikt, internasjonale konvensjoner og overnasjonale organer. Dette slår også inn i arbeidsområdene til HOD og LMD, som R6 skulle huse. I et slikt globalt perspektiv blir også kunstens rolle klarere: I lys av store verdensomspennende problemstillinger er kunstens potensial som fri ytring av særlig betydning. Om vi ikke alltid kan si at kunsten er fri, har den en iboende tilbøyelighet til å forsøke å bli det, til å tilkjempe seg et livsrom uten å bli dømt eller fordømt. Selve prøvesteinen for demokratiet er hvorvidt innbyggerne kan uttale seg fritt om samfunnet de er en del av.

Kunstutvalget for R6 formulerte målet sitt slik: «Kunsten skal gis plass i kraft av sin egenskap som ytring.»

At kunsten skal gis plass gjelder både i overført og konkret betydning. Konkret betyr det å velge steder der den ikke ville komme i for stor konflikt med andre funksjoner, og der det er en godt tilrettelagt arkitektonisk situasjon. Kunsten er viktig og bør få plass der den har mulighet til å fungere godt. I tillegg la vi vekt på at disse stedene skulle ha mange brukere og/eller ha stor symbolsk betydning. Det siste kriteriet var gjenstand for mye diskusjon før vi ble enige med oss selv. Det er en tommelfingerregel at offentlig finansierte kunstprosjekter skal gjennomføres på steder med flest mulig brukere, ikke i rom for «de få». I vårt tilfelle var den konkrete problemstillingen om vi skulle initiere kunst til de to departementenes statsrådseksjoner eller ikke. De hadde arkitektoniske situasjoner som lå vel tilrette med hver sin store betongvegg på 6x6 m i åpne adkomstareal. Det er relativt mange mennesker innom disse arealene, men de er ikke områder der «hvermansen» har adgang. Foruten personer som har sin arbeidsmessige tilknytning dit, snakker vi om delegasjoner med spesifikke ærend. Dette kan være politikere og internasjonale gjester «høyt på strå» i samfunnet, men også representanter for ulike interessegrupper eller vanlige borgere som statsråden eller statsrådens stab av en eller annen grunn ønsker å møte.

Når kunstutvalget til slutt falt ned på å innlemme disse veggflatene i et kunstprosjekt, var det med følgende begrunnelse:

Det er imidlertid viktig for kunstutvalget å betone at kunst i regjeringskvartalet indirekte angår Norges befolkning. Selv om ikke hele befolkningen kan få betrakte kunsten, gjør politikernes rolle som folkets representanter at kunsten får en større grad av representativitet enn kunst i andre offentlige bygg. Et kunstverk i statsrådsseksjonene er derfor ikke bare rettet mot de daglige forbipasserende, men er kanskje i like stor grad et budskap fra og for de som ikke er tilstede. [...] I statsrådsseksjonene ser utvalget et potensial for kritisk kunst som, uten å fungere støtende eller krenkende, kan virke bevisstgjørende i forhold til statsrådenes ansvar og posisjon. Kunstprosjektene i statsrådseksjonene er med på å tydeliggjøre målet om kunst som ytring. Utvalget ser slike ytringer som påkrevet ikke bare i det offentlige rommet, men også i «maktens korridorer».

Kunstprosjektet i de to statsrådseksjonene ble knyttet sammen med en stor betongvegg i presserommet i første etasje av bygget. De tre veggflatene er plassert under hverandre som del av en bærende veggstamme som løper gjennom det høyreiste bygget fra nederst til øverst. De har derfor også en arkitektonisk interessant sammenheng. For utvalget var det i tillegg et poeng å knytte sammen disse ytterpunktene av offentlighet. Litt skjematisk kan man si at viktige beslutninger diskuteres og fattes i statsrådseksjonenes tilbaketrukne rom, mens de bekjentgjøres for offentligheten i presserommet noen etasjer ned.

Presserommet er plassert på bakkeplan, utenfor sikkerhetssonen, med store glassvegger ut mot en foajé – som igjen har store glassflater ut mot plassen foran bygget. Plassering og utforming av rommet ble da vi startet opp fremholdt som et bevisst valg i forhold til regjeringsapparatets ønske om åpenhet og transparens. Formidling av saker til offentligheten skulle skje i de åpne og ytre delene av bygget, også synlig for tilfeldig forbipasserende. Den store langveggen i rommet vender ut mot de offentlige arealene, og var derfor en særlig interessant flate for kunst – i skjæringspunktet for kommunikasjonen mellom maktapparatet og resten av samfunnet.

De to andre områdene vi valgte for kunstprosjekter lå begge i de mest offentlig tilgjengelige områdene: henholdsvis på plassen utenfor hovedinngangen, og på en stor veggflate i foajéen rett utenfor presserommet. Den omfattende bruken av glassvegger ga god visuell forbindelse mellom prosjektene på bakkeplan.

Uteprosjektet

Kunstutvalgets metode for utvelgelse av kunstner til uteprosjektet vakte oppsikt. Det er sjelden at en åpen plass er tilgjengelig for et kunstprosjekt i Oslo sentrum, og det var derfor viktig for oss å sikre at vi i Oslo – og Norge for øvrig – fikk inn andre perspektiv enn de vi i hovedsak omgir oss med fra før. Dette hadde gyldighet i alle valgene vi tok, men i forbindelse med uteprosjektet løste vi det ved kun å invitere utenlandske kunstnere til konkurranse. Alle de utvalgte hadde en annen og mer sammensatt erfaringsbakgrunn enn den euroamerikanske vestlige. Det primære var selvsagt et klart potensial i deres respektive kunstnerskap, men vi var av den klare oppfatning at det norske kunstlivet ved noen korsveier også må gjøre kunstpolitiske valg, og våge å velge vekk det trygge og kjente. I våre øyne var Regjeringskvartalet det riktige sted å gjøre dette. Statens egen kunstpolitikk oppfordret på denne tiden det norske kunstlivet til endring gjennom Mangfoldsåret, initiert av daværende statsråd Trond Giske. Hvis man ikke skulle ta oppfordringene til mot og nytenkning på alvor i et kunstprosjekt til regjeringsapparatets egen base, hvor skulle man da forvente at noen skulle gjøre det?

I våre øyne var valgene vel begrunnet faglig og hadde solid forankring i de føringer som var gitt fra vår oppdragsgiver. Vår forskrekkelse var derfor stor da HODs og LMDs (daværende) øverste byråkratiske ledelse protesterte mot planene og ba
oss ta inn norsk eller norske kunstnere i konkurransen, eller starte prosessen på nytt. Reaksjonene deres ble først formidlet i et møte der jeg, som kunstutvalgets leder, var invitert til å presentere kunstplanen som nylig var godkjent i KOROs styre. Jeg var intetanende til skepsisen som rådde blant dem, og ble overveldet av heftigheten i synspunktene. Forsøk på oppklaringer førte ikke fram, og konflikten endte som sak i KOROs styre. Kunstutvalget ble dernest bedt om å vurdere saken på nytt, og måtte svare på en del spørsmål om prosessen forut for vedtakene i kunstplanen. Saksdokumentene våre ble også utlevert til Kulturdepartementet for gjennomsyn.

Kunstutvalget opprettholdt sine opprinnelige standpunkt under henvisning til de faglige begrunnelsene som var gitt i kunstplanen. Én brukerrepresentant tok dissens og anbefalte at en eller flere norske kunstnere ble tatt inn i konkurransen. Et enstemmig kunstutvalg avkreftet påstander som var fremmet om at medlemmer ikke skulle ha blitt hørt i prosessen, eller at valgene i kunstplanen ikke var enstemmige. KOROs styre valgte på bakgrunn av dette å lukke saken, og la oss få fortsette arbeidet. En representant fra FAD, som hadde koordinert kontakten mellom KORO og departementene i den opphetede situasjonen, ble oppnevnt som observatør i kunstutvalget fra da av. Vedkommende gikk siden inn på fast plass i kunstutvalget i stedet for representanten for LMD. Det er min klare overbevisning at denne saken ikke hadde blitt løst uten vedkommendes diplomati. Vi møtte virkelig hard motstand. Det var nok følgende to argumenter som til slutt fikk gjennomslag: for det første at hele prosessen var gjennomført på en formelt korrekt måte og planen godkjent av rette vedkommende, det vil si KOROs styre; for det andre at det på dette tidspunktet ikke var noe konkret prosjekt å avvise. Konkurransen var ikke gjennomført, og som i alle KOROs konkurranseinvitasjoner tok også vi forbehold med henhold til realisering. Juryen hadde myndighet til ikke å anbefale noen av de foreslåtte prosjektene. Argumentasjonen var altså at det på dette tidspunktet forelå liten risiko. Enten ville utfallet bli et godt prosjekt til R6, eller at arbeidet med å finne et, måtte fortsette på annet hold.

Om det var fraværet av norske kunstnere i konkurransen som var det reelle problemet, er vel flere av oss tvilende til i dag. Måten kunstnernes arbeider ble omtalt på tydet mer på en frykt for hva som kunne komme; en halv flykropp eller noe annet rask. I forhold til det tar jeg selvkritikk på ikke å ha vært bevisst nok på byråkratenes manglende fagkompetanse da jeg presenterte kunstnerne for dem i det omtalte møtet. I motsetning til representantene i kunstutvalget, hadde ikke disse vært gjennom en forutgående prosess. For oss som jobber med kunst, er det en selvfølge at man ikke kan trekke direkte paralleller mellom prosjekter kunstnere har gjort i en fri visningssituasjon, og det de vil foreslå som et permanent verk utendørs i Oslo. Men bilder reagerer man spontant og følelsesmessig på. Når de først er vist, og har skapt en reaksjon, er det vanskelig å «reprogrammere» mottakelsen. Uroen den byråkratiske ledelsen kjente på var reell, og det er den de i fortsettelsen handlet på grunnlag av. En annen faktor er at de nok heller ikke var bevisste på at de ikke hadde myndighet i kunstprosjektet, utover den de hadde gjennom sine egne representanter i kunstutvalget. Departementene er svært hierarkiske i sin struktur, og departementsrådene er vant til at deres synspunkter tas til følge.

I alt ble fem kunstnere / kunstnergrupper invitert til lukket konkurranse: Meschac Gaba, Ayse Erkmen, Song Dong & Yin Xiuzhen, Raqs Media Collective og Do Ho Suh. Kunstutvalget fungerte som jury, forsterket med professor Jan Brochmann, tidligere direktør for Museet for Samtidskunst. Som de fleste vet, vant Do Ho Suh med utkastet Grass Roots Square. Etter at resultatet ble kjent, stilnet protestene, og såvidt vi har registrert er «alle» glade for prosjektet i dag.

Inneprosjektene

Da valget for uteområdet var gjort, og vi så at Grass Roots Square lot seg gjennomføre teknisk, gikk vi i gang med valgene til de to inneprosjektene. Her valgte vi å invitere til en åpen, internasjonal prekvalifisering, ut fra en erkjennelse av at kunstutvalgets egne medlemmer på langt nær kjenner til alle relevante kunstnerskap. Hele 184 kunstnere meldte seg, i hele spennet fra amatører til sterke og relevante kandidater.

Valget for presseromsveggen og de to statsrådseksjonene falt til slutt på den norske kunstneren Vanessa Baird, mens foajéprosjektet gikk til svenske Kajsa Dahlberg. Vanessa Baird ble valgt først. I starten befant hun seg i periferien av vår oppmerksomhet; som en interessant, men kanskje ikke helt aktuell kandidat. Omslaget kom først da vi for alvor oppdaget referanserikdommen i arbeidene hennes – og særlig at der var forbindelseslinjer til den norske muraltradisjonen, slik vi kjenner den fra eldre offentlige norske bygg. Et kjerneområde i Vanessa Bairds produksjon er forholdet mellom dagliglivet, offentligheten og historien, sett i overraskende, nærmest vrengte perspektiv. Gjennom et verk av henne til R6 så vi muligheten for også å reaktualisere fresken som en stemme i fortellingen om våre liv. Det var altså ikke bare snakk om hva Bairds arbeid tilfører R6, men også hvordan det samtaler med annen kunst i det offentlige Norge, som for eksempel i Rådhuset i Oslo. Det samme kan forøvrig sies om Do Ho Suhs skulpturprosjekt, som definitivt parafraserer det offentlige bronsemonumentet.

En vanskelighet – eller fare – i offentlige kunstprosjekter er behovet bestillerne (kunstutvalget, KORO) har for å vite hva de får. Alle er innforstått med at man aldri kan vite fullt ut hvordan ting blir, men det er forventet at skissemateriale gjør nokså grundig rede for prosjektet, og at man gjennom det kan forestille seg det endelige resultatet. Det kan nok være en medvirkende årsak til at enkelte kunstnere leverer stivere og svakere i offentlige kunstprosjekt enn de gjør ellers. Prosjektet trimmes for mye på et tidlig stadium.

Hadde kunstutvalget for R6 stilt strenge skissekrav, ville ikke Vanessa Bairds arbeider blitt til. Hun gjorde det tidlig klart at hun ikke har for vane å bruke skisser, men at arbeidene hennes utvikler seg organisk. Mange kunstneriske prosesser er slik, og med ordninger som krever «produktbeskrivelser» på et tidlig stadium, står vi i fare for å gå glipp av mange potensielt viktige og gode verk. Et arbeid Norge ville gått glipp av er for eksempel Hannah Ryggens arbeid til Høyblokken i Regjeringskvartalet: Vi lever på en stjerne. Da arkitekten for bygget, Erling Viksjø, i sin tid bestilte teppet av henne, var hennes ultimate krav at hun ikke skulle måtte levere skisse, og at ingen skulle få se arbeidet før det var ferdig.

I tilfellet med Vanessa Baird fant vi en mellomløsning som ga begge parter tilstrekkelig trygghet og alburom. Baird utformet en løselig skisse som redegjorde for hovedstruktur og tematikk. Kunstutvalget knyttet noen skriftlige kommentarer til dette, og konsulentene fikk dernest fullmakt til å følge opp arbeidet videre. Iblant var også hele eller deler av kunstutvalget på atelierbesøk. Selv om det var faser som var nervepirrende for oss alle, så vi at Vanessa Baird både hadde evne og styrke til å klare denne vanskelige oppgaven. Bildelementer kom inn og bildeelementer gikk ut. Vi så at prosessen var produktiv, og at hun visste hva hun holdt på med.

Arbeidet til presserommet ble ferdigstilt først, med overtakelse og avduking i desember 2012. Som kjent møtte bildet motstand i departementene, i hovedsak fra den øverste byråkratiske ledelsen i HOD. Ifølge dem ga bildet ubehagelige og angst-fremkallende assosiasjoner hos enkelte av de ansatte som hadde opplevd terrorangrepet 22. juli. Dette var i hovedsak foranlediget av enkelte spesifikke bildeelementer: bruken av flagrende papirark og avbildning av høyblokken i utkanten av bildet.

De første oppslagene om disse reaksjonene kom imidlertid først mange måneder etter avdukingen av verket. Vi hadde vært forberedt på at det kunne komme reaksjoner, men de lot altså vente på seg. Tilbakemeldingene vi fikk underveis, via departementenes egne representanter i kunstutvalget, var at meningene var delte, men at det så ut til å gå seg til. Mange likte arbeidet, og mottakelsen i offentligheten var svært god. Det vakte derfor også oppsikt internt da departementene kringkastet 22. juli-problematikken i media. For noen ansatte har nok de negative assosiasjonene vært reelle, men andre følte de ble brukt og stakkarsliggjort i et spill som handlet om noe annet enn deres ve og vel. Departementene, i første omgang både HOD og LMD, meddelte overfor KORO at de ikke ville ta i mot arbeidene som var tiltenkt deres respektive statsrådseksjoner. På dette tidspunktet var arbeidet til LMD godt i gang, mens arbeidet til HOD ikke var påbegynt. LMD fikk tilbud om å se det påbegynte verket i kunstnerens atelier, og valgte etter dette å ta i mot bildet. HOD fikk tilbud om en tilsvarende prosedyre, men avslo. Tilbudet ble gjentatt også senere i prosessen. Da verket sommeren 2014 ble utstilt offentlig i Kunstnernes Hus, hadde HOD fortsatt ikke sett det, tross oppfordringer og tilbud om full diskresjon. Bildet ble avvist usett.

At enkeltpersoner eller grupper i brukerinstitusjonene reagerer negativt på kunstverk de tildeles, har skjedd før. Det som skiller denne saken fra de fleste andre, er det oppsiktsvekkende i at ledelsen avviser å gjøre seg kjent med bildet, og begrunner det med hensyn til ansatte, altså som et arbeidsmiljøspørsmål (og derfor legitimt). Men hvorfor setter ledelsen så mye inn på å beskytte ansatte mot noe ingen av dem vet hva er? Er denne ekstreme og absolutte reaksjonen rett medisin, gitt at problemet med mulig ubehag eller angst er reell? Hvordan kan ledelsen unngå å ta medansvar for statens egne satsninger på kunstfeltet – der de fra starten av har hatt medbestemmelse gjennom egenoppnevnte representanter i kunstutvalget? Er det sånn at byråkratiet i ett departement føler seg fri til å sabotere politikken til et annet?

Det er vanskelig å se for seg at HODs ledelse ikke hadde andre og bedre handlingsalternativer enn det de valgte. Ved å unnlate å gjøre noe som helst for å få til en løsning, har de demonstrert at dette handler om noe annet enn omsorg for ansatte. Dette er kunst ledelsen ikke vil ha, og de er skruppelløse nok til å tvinge gjennom sin vilje. Trolig handler det heller ikke spesifikt om Vanessa Baird eller om 22. juli. Det kunne også rammet et annet kunstprosjekt som ikke falt i smak.

Kajsa Dahlbergs prosjekt til R6 har til dels druknet i all annen mediestøy, og har dessverre også vært offer for tekniske komplikasjoner som har gjort at det i perioder har vært ute av drift. Verket er en tekstprojeksjon på den store betongveggen i foajéen, og tar utgangspunkt i kvinnebevegelsens paroler gjennom 100 år, altså fra innføringen av stemmeretten i 1913. Parolene er organisert kronologisk. De projiseres enkeltvis, og får dominere rommet sine tilmålte sekunder, før de gradvis viskes ut og blir borte. Projeksjonen varer 7, 5 timer og har fått tittelen Hundre år på en arbeidsdag. På en enkel og slående måte viser den hvordan denne demokratibevegelsens kamper foranlediger og speiler utviklingen i det norske samfunnet, samtidig som projeksjonen fryktløst eksponerer pågående drakamper i vår egen tid.

Status i dag, håp for i morgen

Ingen av de tre kunstprosjektene i R6 lever helt vel i dag, om vi ser bort fra det i statsrådseksjonen til LMD. Ute på plassen har Grass Roots Square fått en midlertidig vaktpost rett inntil seg. Dette lave og lavmælte skulpturprosjektet skulle stå åpent og fritt der ute i ytterkant av plassen, som et overraskende førstemøte for den som nærmet seg regjeringskvartalet og R6. Arbeidet er fortsatt godt og blir verdsatt, men relasjonen mellom verket og dets omgivelser er blitt forrykket og forringet på grunn av den dominerende vaktposten. Vanessa Baird sitt arbeid i presserommet er på sin side blitt offer for en hodeløs ombygging. Departementene har valgt å ikke følge innredningsplanene slik de var lagt for presserommet, men å i stedet sette opp et dominerende podium som både skjuler deler av bildet, og som generelt kler rommet og kunsten usedvanlig dårlig. Den visuelle uryddigheten påvirker også Kajsa Dahlbergs arbeid negativt. For tiden har altså kunsten ikke den tydelige og prioriterte rollen den skulle ha i R6. Det ser vel snarere ut som den er tilsidesatt, men at man ikke har klart å rydde den helt vekk.

Problemene kunsten lider under i dag, lar seg løse om viljen er tilstede. Det er sørgelig at disse gode kunstverkene foreløpig ikke er tatt bedre i mot. Men – og det er viktig å huske: Verkene er faktisk kommet til, og de kommer ikke til å forsvinne. I den forstand anser jeg kunstprosjektet til R6 for vellykket, selv om det ser ut som vi må vente før de får den plassen de bør ha. Det er ikke første gang sterke verk lider en ublid skjebne i sin samtid.

--

Regjeringsbygg 6 (R6) Byggherre: Statsbygg

Arkitekt: BA arkitekter R6 huser Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) og Landbruks- og matdepartementet (LMD). Forbruker- og administrasjonsdepartementet (FAD) har et overordnet ansvar for regjeringsbygningene, og er også eier av byggeprosjektet. Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon (DSS) har forvaltningsansvar for kunsten i Regjeringskvartalet.  Kunstprosjektet eies av Kunst i offentlige rom (KORO), som er et forvaltningsorgan under Kulturdepartementet (KUD). Et kunstutvalg med representanter for de involverte partene delegeres oppgaven med å utvikle en kunstplan som redegjør for valg av kunst til bygget, samt å gjennomføre prosjektene. Kunstplanen godkjennes av KORO. KORO oppnevner kunstkonsulentene, mens de andre partene selv oppnevner sine representanter. HOD var representert i kunstutvalget fra start i 2007 til avslutning i 2014. LMD var representert fra 2007 til 2010, da FAD overtok representasjonen frem til ferdigstilling i 2014.

 

Kunstjournalen B-post nr. 1_15: Kamp & konsensus